steffenakk

Joseph Conrad - født 3. desember 1857 i Ukraina - død 3. august 1924 i England.

Joseph Conrad var en britisk forfatter med polsk bakgrunn.
Ettersom han mistet foreldrene sine i en alder av 11 år,
vokste han opp hos en onkel, og dro senere til sjøs i en alder av 17 år.

Joseph Conrad skrev historier og noveller, hovedsaklig satt til nautisk eller kystlige
omgivelser, som viser prøvelser av den menneskelige ånd etter kravene om plikt og ære.

Selv om noen av verkene hans har et preg av romantikken, er han en sett på som en
forfatter innenfor den modernistisk litteratur (modernismen).

Hans fortellende stil og anti-heroiske karakterer har påvirket mange andre forfattere.

Mens Conrad skrev i det britiske imperiets glanstid, trakk han også opplevelser
fra den franske, og senere den britiske handelsflåten til å lage korte fortellinger/noveller
og romaner som reflekterer aspekter av et verdensomspennende imperium samtidig
som han dypet av menneskets sjel.

Hans mest kjente verk er "Heart of Darkness".

Her er ei liste over noen av hans verk:

• Almayer's Folly (1895)
• An Outcast of the Islands (1896)
• Heart of Darkness (1899)
• Lord Jim (1900)
• The secret agent (1907)
• Under Western Eyes (1911)
• Chance (1913)
• Victory (1915)
• The Shadow Line (1917)
• The Arrow of Gold (1919)
• The Rescue (1920)
• The Rover (1923)
• Suspense: a Napoleonic Novel (1925; uferdig, publisert etter hans død)

Khaled Hosseini ble født 4. Mars 1965 i Kabul, Afghanistan.
Han er en afghansk-amerikansk forfatter og lege, og allerede hans første
roman ?drageløperen? ble en bestselger.
Han skrev den i 2003, og hans andre bok ?Tusen strålende soler? ble
utgitt bare 4 år senere, som både provoserer og applauderes.
Hosseinis far jobbet i det afghanske utenriksdepartementet og
hans mor var lærer i Kabul. Familien flyttet til Tehran i 1970, og i
1976 fikk Khaled Hosseinis far jobb i Paris.
Etter den sovjetiske invasjonen kunne de ikke vende tilbake til Afghanistan,
så dermed fikk de oppholdstillatelse i USA, og måtte flytte uten noen eiendeler
eller økonomisk sikkerhet. I 1993 ble Khaled Hosseini en ferdig
utdannet lege, men bare 10 år senere fikk han bevisst for hele verden hans
egenartede og ?fengende? måte og skrive på. Det er praktisk talt umulig og rive
seg vekk fra ?Tusen strålende soler? når du først har begynt å lese.
Hans bøker har på mange måter elementer fra hva han selv har opplevd, men
selve historiene er fiktive.
For meg er han én av de forfatterne som har greid å fange min oppmerksomhet best.

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Khaled_Hosseini

Hei!

Her kommer en oppsummering angående hva vi har gått igjennom
i faget kommunikasjon og kultur.

Vi startet ved å ta for oss antikken, eposet, odysseen og Illiaden,
deretter fikk vi i prosjekt å skrive om noe
fra antikken, min gruppe (meg, Karina, Julie og Alexandra) valgte Sparta.
Her tok vi for oss skikker, utdanning, oppdragelse osv., og vi var sikkert
noe inspirert av filmen 300 i forhold til hvorfor vi valgte Sparta.
For meg var antikken mer en grei "oppfriskning" fra stoffet vi gikk gjennom
i faget historie og filosofi i fjor.
Vi hadde også en kort innføring i hvordan å bruke biblioteket på rett måte.

Neste "ting på lista" var å lage oss denne bloggen,
dette gjorde vi samtidig som vi hadde om kristendommen.
Vi fikk i oppgave å se en film eller lese en tekst om kristendommen
(se innlegg "Bøker blir ikke skrevet for at man skal tro på dem, men for at man skal granske dem" ).
Vi fikk også i oppgave å skrive om Abraham
(se innlegg "Mosebok 1, kapittel 22, Abraham (egen fortelling)").
Deretter så vi en filmatisert versjon av historien om
Abraham og når han må ofre sin sønn.

Videre fikk vi en kort innføring i det å tolke og analysere en
tekst, og hva det virkelig vil si. Nå har vi fått i "oppdrag" å lese en roman.

Stoffet til nå har vært relativt enkelt vil jeg påstå
(blir sikkert å angre på denne kommentaren senere, men, men; "bank i bordet").
Jeg kan begrunne dette "utsagnet" ved å forklare at antikken samt
tolking og analysering av tekst er noe vi har hatt mye om tidligere.
Til nå har jeg kanskje fått en fordel med tanke på hvilke fag jeg
har tatt tidligere; MEN når det kommer til tolking av tekst, så har
jeg også fått tilegnet meg litt ny kunnskap.
Læreren vår har demonstrert (ved å gi oss oppgaven om Abraham)
hvor ulikt vi tolker en tekst, og hvor ulikt vi tenker når vi skal lage
en historie ut av det vi har lest. Dette syntes jeg var en fin måte å
vise oss hvor ulikt hver og en av oss tenker.

En tid etter at dette hadde hendt, ville Gud sette Abraham på prøve.
Han sa til ham: «Abraham!» Og Abraham svarte: «Ja, her er jeg.»  
Da sa han: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i,
og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som
brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!»

-

Etter Gud hadde snakket til Abraham, var Abraham i villrede, men han
turde tross alt ikke å motsi Guds ord. Han var oppe i høyden, og det var
sent på kvelden. Fra her kunne han se lyset fra bålet Sara satt ved.
Han gikk stillferdig hjem, men med en stor uro inni seg.
Hva skulle han si til sin sønn Isak og sin kone Sara?
Skulle han i det hele tatt si noe som helst?
Vinden blåste svakt, og han kjente håret blafre bakover ryggen.
Det var som om overalt hvor han gikk var det uro, selv trærne og sanden
hvisket rundt ham. Sandalene presset forsiktig ned i sanden, og det
føltes som om hvert eneste steg bare ble tyngre og tyngre.
Hvordan skulle han komme seg ut av dette?
Men Gud vet. Det var Gud som hadde gitt Abraham en sønn, og
det var Gud som skulle ta ham tilbake.
Det føltes som en midlertidig gave, en gave som var mer smertefull
å gi tilbake enn det ville vært å ikke få i det hele tatt.
Isak var Abrahams største stolthet, glede, og nå; smerte. 

Det kom enda en vindbris, som nå gav Abraham frysninger
nedover ryggen. Han nærmet seg stadig bålet, og sin kone Sara.
Han nærmet seg også mer og mer det faktum, at etter solen hadde
stått opp, så måtte han ta med seg sin sønn til Moria-landet, sammen
med brenneveden og kniven. På hvilken måte kunne en far
forberede seg på noe som dette? Han ville alltid tro og elske Gud, og
hvilken mann var han til å tvile på Guds dømmekraft.
Denne tanken forsømte han med en gang, hans evige hengivenhet og
tro lå hos Gud, og kunne han ikke tro på ham, så visste han ikke
hva han kunne tro på. 

Vinden økte, og det var sterkere hvisking rundt ham, flere
lyder og mer uro. Han var nå nærmere ildstedet, og han måtte
stoppe opp, måtte sette seg ned. Pusten var tung, og
brystet hamret hardt. Det svartnet nesten for han et øyeblikk, og
han kjente han måtte holde kroppen oppe for ikke å miste bevisstheten.
Fra her kunne han se Saras smil, hvordan i alle dager ville hun takle dette?
Tankene gikk umiddelbart over fra hans egne følelser til Saras. 

Stjernene lyste spesielt sterkt i kveld. Han kunne se alle
stjernetegnene, og hvordan de blinket på den svarte nattehimmelen.
Det var enda senere nå, og tiden hadde gått senere enn han hadde trodd.
Vinden stilnet, og hviskingen rundt ham hadde roet seg,
mindre lyder, og mindre uro. Han hvisket en stille bønn for seg selv,
og han avsluttet bønnen med å be Gud om å gi ham styrke.
Nå brukte han armene for å dytte seg opp, tok tak i staven sin, og børstet
forsiktig sanden av klærne.
Sandalene trengte inn i den fine sanden, og han gikk med
sakte skritt resten av stykket, så opp på stjernene og følte Guds nærvær.

I "komkul" (kommunikasjon og kultur) fikk vi som oppgave å ta for

oss en film eller en tekst med tilknytning til kristendommen.

Jeg har valgt å se nærmere inn på filmen "I rosens navn".

Denne filmen er basert på boken "Il nome della rosa", som er

en postmoderne roman skrevet av den italienske semiotikeren,

filosofen og forfatteren Umberto Eco, som sikkert flere av dere har

hørt om. Boken ble utgitt på italiensk i 1980, og 6 år senere ble den

filmatisert, med Sean Connery og Christian Slater i hovedrollene.

Filmen tar sted i et benediktinerkloster på 1300-tallet, og hovedtemaet

er et kriminalmysterium, noe som ikke leder tankene direkte til

kristendommen (for min del i alle fall). En rekke av beboerne i

klosteret blir myrdet under svært bisarre omstendigheter, og samtidig

er det flere bi-temaer, som beskriver veldig godt de sosiale og teologiske

forholdene i denne perioden av middelalderen. Hovedpersonen i filmen

er fransiskaneren, William fra Baskerville (Sean Connery), som er

reneste middelalderens Sherlock Holmes. Første dag i filmen ankommer

William og Adso av Melk (Christian Slater) klosteret. Abbeden i klosteret

forteller at en av klosterbrødrene en natt rett før har styrtet ned fra et

vindu, og at vinduet er blitt lukket etter ham. Dette er starten på

kriminalmysteriet som er hovedhandlingen i filmen (og boka).

Abbeden ber William undersøke hva som har skjedd, og gir han frie hender,

men han får ikke gå inn i biblioteket (som blir sentral i slutten av filmen).

Ettersom dagene på klosteret går, skjer det flere mystiske hendelser, og flere

drap. Dette er en perfekt film for å se middelalderens sterke kristne tro, og

hvor strengt det var. Flere blir beskyldt for kjetteri, og vi får se hvor store

maktforskjeller det var, og hvordan enkelte misbrukte deres stilling i

kirken og klosteret på helt forferdelige måter. Det var mye hykleri, slik som

evig sølibat, noe de som var litt høyt på rangstigen ikke alltid tok så hardt.

Vi får også innsikt i hvordan de forskjellige klostrene og ordenene

(slik som fransiskanerordenen osv.) fungerte. For oss i den moderne

tiden er det ofte vanskelig å forestille seg hvor strengt og hvor lett det

var å bli anklaget for noe man ikke hadde gjort, eller for ting vi i dag ikke

ville forundret oss over et sekund engang. I slutten av filmen får vi se hvordan

hovedpersonene kommer seg inn i et stort bibliotek, som skjuler mange

hundre bøker og tekster som skal skjule alle kirkens hemmeligheter.

Dette er en av de tingene som viser hvor redd kirken er, eller har vært for

at det skal oppstå tvil rundt religionen.

En ting jeg forundret meg over når jeg leste sitater fra boka var noe William

fra Baskerville sa: "Bøker blir ikke skrevet for at man skal tro på dem, men for

at man skal granske dem", noe som strider mot selve "poenget" med bibelen.

Den er bygd på tro, man skal selvfølgelig ikke være naiv å tro at man skal tro

på alt mulig, uten å granske det, men innenfor religion, så er alt rett og slett

bygd på vår egen personlige tro.